Amming og arbeid

Skal mor være lenge hjemme med barna? Må far presses hjem fra karriere og jobb til omsorg av barn? Kan likestillingen gå foran ammingen? Dette er spørsmål som den siste uken har skapt debatt.

Først til dyrlegen Trude Mostue som har forvillet seg inn i en likestillingsdebatt med meninger om at mor skal være hjemme, helst til barnet er 3 år. Far skal forsørge familien og være MANN med store bokstaver. Når det gjelder Mostues uttalelser, så er det vel bare å si at den mangler en hver kontakt samfunnet og hvordan verden rundt seg er skrudd sammen. Vi har for lengst skjønt at far er en viktig omsorgsperson, og kvinners deltagelse i arbeidslivet er en av velferdstatens bærebjelker. Så er det nok mange som ville vært mer hjemme med barnet sitt. Men ikke alle har mulighet til dette. En må jobbe for å få inntekt til å forsørge en familie med tak over hodet, mat og klær. Dette skjønner ikke Mostue som lever et trygt liv i de øvre klasser i samfunnet.

Audun Lysbakken er en bra mann. Men han har uttalt noe i retning av at likestillingen kan gå foran ammingen, all den tid det finnes så mye bra i morsmelk. Ikke helt heldig spør du meg.

Lysbakken skal ha honnør for å ville, det jeg til tider vil kalle ammehysteriet, til livs. Det er slik at noen ikke får til å amme, de prøver, de vil, men det går ikke. Samfunnet må være tydelige på at det er helt greit. Det finnes gode alternativer. Men får du til å amme og synes det er greit, ja så er det uten tvil det beste. All forskning tilsier dette.

Men amming og likestilling er ingen motsetning. Fokuset når det gjelder likestilling må ligge andre steder. Vi må få arbeidslivet til å legge til rette for mulighetene for å amme i arbeidstiden. Her finnes det flere tiltak vi kan gjøre. I dag har alle rett på ammefri en time, men ikke alle her rett på betalt ammefri. Skal alle mødre ha lik mulighet til å benytte seg av dette, må de sikres rett til betalt ammefri. Og den ene timen kan gjerne bli til to timer for meg. Amming er best. Punktum. Da må vi selvfølgelig legge til rette slik at mødrene har mulighet til å kombinere amming og arbeid. Det må være et rom tilgjengelig for dette, og det må legges til rette for at “Lise” kanskje må ta et par kvarters pauser ekstra i løpet av arbeidsdagen for å få ammet. Jeg er redd Lysbakkens utspill er en lissepasning til kapitalen og arbeidsgiverne til ikke å bidra i å tilrettelegge arbeidslivet. Det tror jeg heller ikke var Lysbakkens intensjon.

Det finnes også flere ting vi kan se på for å fremme både likestilling og arbeid. Det er nødvendigvis ikke slik at for at far skal få mer tid til barnet så må mor tidligere tilbake i jobb. Det går for eksempel an å se i retning av å utvide den totale permisjonstiden, med 100 % lønnskompensasjon. Da gjerne med en overlapping slik at begge foreldrene kan være hjemme med barnet samtidig en periode. Allerede i dag har vi en god, raus og fleksibel permisjonsordning her til lands. Faktisk er det slik i dag at utenom 6 uker til mor og 12 uker til far er resten oppe til fri fordeling. Regjeringen ønsker også å gjøre den enda bedre.

Men skal vi få kvinnen ut i jobb og skape mer rom for far i hjemmet, så kreves det også et raust arbeidsliv som faktisk legger til rette for amming i arbeidstiden. Da må vi holde fokus på det, og ikke lage et kunstig motsetningsforhold mellom amming og arbeid.

Gikk valget skeis?

Tankene må ut, prøver meg derfor som valgkommentator.

Først til helheten. Sjelden har jeg opplevd et like stort trykk på budskapet om å bruke stemmeretten sin som foran dette valget her. Tverrpolitisk trykk for å svare på det avskyelige som skjedde 22. juli. Det ble en økt valgdeltagelse, men ikke stor, og dessverre sitter fortsatt 30 - 40 % av befolkningen i sofan og klør seg på valgdagen.

Så over til resultatet. Først av alt kan en fastslå at jeg er skremt over Høyres store framgang. Med minnet om Erna som kommunalminister, er jeg redd hva dette skal bety fram mot Stortingsvalget om 2 år. En ting er sikkert. Høyre må bekjempes. Jeg mener da fagbevegelsen og venstresiden må dra fram arbeidslivspolitikken, vi vet hva som venter med Høyre regjering; liberalisering av arbeidsmiljøloven med økt tilgang til midlertidige ansettelser, utvidelse av normalarbeidsdagen og et generelt svekket arbeidervern. Arbeidslivspolitikken er venstresidens seierssak, her liker høyresiden seg dårlig. Det andre fagbevegelsen og venstresiden må tørre å snakke om er en endring av skattesystemet, med en mer progressiv skatt som kan gi større skatteinntekter og mer penger til felleskassa.

Men det som bekymrer mest er venstresidens tilbakegang. SV gjør et katastrofevalg og Rødt klarer ikke fylle tomrommet til venstre når SV er i posisjon både i regjering og her i Trondheim. La meg slå fast, jeg er glad for et fortsatt rødgrønt flertall både i Trondheim og på fylkestinget i Sør-Trøndelag. Men vi er avhengig av en sterk venstreside for en god rødgrønn politikk. Derfor bekymrer det meg når Arbeiderpartiet blir såpass mye større enn SV og Rødt. Og det er ikke gode nyheter som kommer på eteren fra Trondheim, nemlig at Arbeiderpartiet vil søke samarbeid med KrF og fagforeningsfiendtlige Venstre. Fagbevegelsen har ikke bidratt til en rødgrønn valgseier for at Arbeiderpartiet skal gifte seg til sentrum. Arbeiderpartiet må heller søke samarbeid til venstre for å bygge en bredest og sterkest mulig venstreside. Ett tettere samarbeid med Rødt vil gi både en rødere og grønnere politikk. La meg bare minne om hva som skjedde da Arbeiderpartiet tok en sentrum høyre dreining på landsbasis i 2001. De fikk skikkelig svi hos velgerne ved første og beste anledning. Et godnatt til rødgrønt samarbeid i Trondheim blir fort en åpen port til borgerlig seier både ved Stortingsvalget og neste kommune og fylkestingsvalg i 2015.

Provosert

I ettermiddag ble jeg provosert.

På torsdag skal blant annet nytt boligprogram for Trondheim kommune 2011-2014 behandles i bystyre. Boligprogrammet, som meisler ut kommunens boligpolitikk de neste åra, har allerede vært gjennom en omfattende runde i det demokratiske systemet. Blant annet har den vært sendt til ulike høringsinstanser, slik at de får gi sin mening om tiltakene som må settes inn i åra som kommer. Desverre er det bare 9 instanser som har gitt høringssvar, det burde vært mange flere. En av de som har fått høringsbrev er TOBB, Trondheim og omegn boligbyggelag. Hvem er bedre egnet til å gi høringssvar enn de? Men de har av en eller annen grunn ikke gjort dette. Det er synd, politikerne hadde trengt deres fagkyndige råd og meninger om boligpolitikken.

Men det som provoserer meg er det jeg får servert på trappen i ettermiddag, Byavisa med bilde av TOBB sjef Kai Slagsvold Hekne på forsiden. TOBB sjefen presenterer løsningen på hvordan prisgalloppen på boliger kan stoppes. Jeg blir mektig provosert når han tillater seg å komme med dette i avisa, to dager før bystyremøte. Han og TOBB har hatt rikelig med mulighet til å bidratt i den lokaldemokratiske prossesen med denne planen, men ikke benyttet seg av den. Vil Slagsvold ha gjennomslag for de tross alt gode forslagene han kommer med, så hadde det nok vært en stor fordel om politikerne hadde hatt dette med seg i saken og betraktningene rundt den. Mye er gjort 2 dager før møtet, og Byavisa er ikke en naturlig plass å komme med gode og relevente innspill til politikerne. De burde vært i sakspapirene.

Men over til det faktiske innholdet i boligprogrammet, eller mangel på innhold rettere sagt. For det er synd at ikke TOBB har levert gode innspill som de burde. Jeg har lest store deler av forslaget til nytt boligprogram, og det skriker etter gode forslag. Rådmannen snakker kun om å få boligmarkedet til å fungere best mulig. Men boligmarkedet fungerer ikke. Derfor burde boligsamvirker som TOBB bli satt i gang med å bygge ut både leie og eier boliger, som er pris og omsettingsregulert. Dette sammen med en betydelig styrking Husbanken og den kommunale startlånordningen er tiltak som må inn i boligprogrammet etter min mening.

I dagene etter terrorangrepene 22. juli har nasjonen reagert med mer demokrati når demokratiet har blitt truet. Kanskje derfor blir jeg så provosert når TOBB, etter min mening, ikke forholder seg til lokaldemokratiet.

Så en helt annen ting til slutt... Hva er det med SV om dagen? Når ble KrF den naturlige samarbeidspartneren? Etter min mening må de heller se seg til venstre.

Fremskrittspartiets mobbing av offentlig ansatte

Fremskrittspartiet har satt i gang et moderniseringsutvalg. De skal arbeide fram mot partiets neste landsmøte og skal bidra til partiets politikk på området i valgkampen 2013. Kristian Dahlberg Hauge, bystyrerepresentant for Frp i Trondheim leder utvalget. I sin tale til landsmøte, kommer Dahlberg Hauge med en masse eksempler på at privatisering er tingen. Han sier at marked må lages på alle tenkelige områder. Det er nemmelig det mest kostnadseffektive, og gir den beste kvaliteten. Men det er på slutten av talen sin at Frp politikeren kommer med det som provoserer med aller mest. Sitat fra Dahlberg Hauge "Det er som kjent slik at det å gjøre store endinger i offentlig sektor, er som å flytte en kirkegård, du får ikke mye hjelp av de som allerede er der." Dette er tidenes mistillit til alle som jobber i offentlig sektor. Alle som har blitt med på endring etter endring. Stått der i førstelinjen når endringene ikke har fungert, smilt og stått på for at dette skal gå bra. Alle som hver dag står på for at barna i barnehagen skal ha det bra, veien skal være kosta og fin til mai dagene, og de eldre på sykehjemmet skal få en verdig alderdom. Alle disse blir av et enkelt og harselerende verbalt spark fra Dahlberg Hauge, uthengt som sirompete ansatte som ikke løfter en finger for tjenester av en god kvalitet. Dette er med all respekt å melde, mobbing av flere hundre tusen offentlig ansatte.

320 000 arbeidstakere organisert i Fagforbundet har drevet fram flere prosjekter de siste årene som kan bidra til å endre og utvikle offentlig sektor. Modellkommunene, Kvalitetskommuneprogrammet, pilotsykehus for å nevne noen. Alle prosjekter for å utvikle offentlig sektor, prosjekter på de ansattes premisser og etter de ansattes ideer. Det er tross alt de som har skoa på som kjenner hvor en trykker. Ikke en gjeng ideologer i Fremskrittspartiet.

Dette føyer seg inn i rekken av utspill fra Fremskrittspartiet den siste tiden som bør rammes inn, tas opp og vises fram under valgkampen. Og la denne gjengen slippe til i rådhus og i regjeringskontorene er eksperiment vi rett og slett ikke har råd til å la skje. Det har tatt 100 år og bygd opp velferdsstaten, et pennestrøk tar det og velte den ned igjen.

En stemme til FrP er en stemme til alt annet enn et moderne samfunn, en stemme til FrP er en stemme til svekkede arbeidstaker rettigheter, en utrygg arbeidshverdag, og et arbeidsliv alt annet en moderne, men satt 100 år tilbake i tid.

Adresseavisens leder fredag 28.mai er skivebom.

I lederen 28.mai er det mye som er direkte feil, og avslører en manglende innsikt. Der hevdes det at kommunearbeiderne streiker på et syltynt grunnlag. Adresseavisen hyller helt riktig forhandlingsløsningen i staten. Men problemet starter i det man prøver å framstille det som om at statsoppgjøret enkelt lar seg overføre til kommunene. Det er feil. I kommunene har du en helt annen sammensetting av arbeidstakere, med blant annet mange flere kvinner og lavtlønnede. Skulle du overført samme ramme og innretning til kommunene hadde dette gitt en dårligere lønnsutvikling for de ansatte i kommunene. Dette regnestykket er enkelt. Har du hundre kroner som du deler på 10 personer så får alle 10 kroner hver. Skal du dele samme beløp på 100, ja da blir det bare en krone til hver. Dette er det første gode streikegrunnlaget. Videre ville KS fordele denne likelønnsmilliarden på en annen måte enn i staten, man ville fordele de gjennom lokale forhandlinger. Dette er også et topp streikegrunnlag. For i lokale forhandlinger har man ikke to likeverdige parter, da arbeidstakerne står helt uten makt midler. Lokal lønnsdannelse fører også til et større utslag av "trynetillegg". Man her flere erfaringer med at lokale forhandlinger ikke er en god måte å fordele pengene fra et lønnsoppgjør gjennom. I hvertfall ikke et likelønnsoppgjør. Så til det tredje meget gode streikegrunnlaget, og det er at kommunene ville ha et prosentvis tillegg mens organisasjonene ville ha et generelt kronetillegg. Et prosentvis oppgjør vil gjøre det stikk motsatte av å fremme likelønn. Da vil de som tjener mest få mest og de som tjener minst få minst. Med en slik fordeling vil forskjellene bare øke. Det fjerde gode streikegrunnlaget er de lave ulempetilleggene i kommunen. De er så lave at en annen lavtlønnsgruppe, de ansatte i varehandelen, bare ler når de hører nivået på disse. Her må det en kraftig økning til. Det alene er et faktisk et stort slag for et likelønnsoppgjør. Da de som jobber innefor yrkene som utløser disse tilleggene, stort sett er lavtlønnede kvinner. Jeg stopper her, men listen med meget gode streikegrunner kan fortsette og fortsette.

Jeg vil over til noe annet som oppleves som grenseløst urettferdig. Og det er dette maset om ansvarlighet. Et ansvarlig oppgjør snakkes det om. Et ansvarlig oppgjør for hvem, spør jeg? Et ansvarlig oppgjør for å redda landet fra finanskrisa kan det høres ut som. Og ikke et ansvarlig økonomisk oppgjør for de som tjener minst. Det er altså ikke de ansatte i kommunene som har bidratt til å skape den økonomiske krisen. Det er tvert i mot det såkalte frie markedet. Da er det ikke først og fremst de lavest lønte som skal ta ansvaret for det.

På dette grunnlag er derfor streiken helt legitim og på sin plass. Øk rammene, lag en likelønnsprofil. Lykke til videre til de streikende, og la oss håpe at KS snart tar sitt ansvar kommer kommunearbeiderne i møte.